Arkiv

Gamle minner kommer til syne i ‘São Rafael’

Intetanende øyne ser bare ruinene i vannene i dammen Armando Ribeiro Gonçalves som kontrast til det tørre landskapet og naturens straff. Men noen minutters samtale med tidligere beboere i området rundt tidligere San Rafael er preget av gamle minner helt tilbake til 1983. For fjernt fra hovedstaden Natal (216 km) ble det avstått plass for bygging av statens største vann-reservoar og løfter om «fremskritt». Omtrent 3,5 tusen mennesker måtte da flytte fra hjemmene sine til den nye byen  St. Raphael, bygget 3 km. lenger bort fra den nye dammen, opplyser DNOCS.

Men tretti år senere og midt i den verste tørken i denne lange perioden, kommer ruinene av et gammelt  «Atlantis» tilsyne nok engang, pga av den ekstremt lave vannstanden i reservoaret. Strukturer som var bare tilbake i minnet, som gamle vegger på den gamle kirkegården, er blitt synlige på nytt og også noe av det gamle kirketårnet er synlig på nytt.(dette gikk overende i 2010). Så denne såkalte fremgangen, sier historikeren Djalmir , må ha forlist sammen med erke-engelen når alt vannet strømmet inn i dammen.

Reservoaret, som leverer vann til 22 kommuner i de nedre deler av Açu, er nå nede på bare 38% av sin maksimal ekapasitet på 2,4 milliarder kubikkmeter, med nå bare 916.5 million m3 med vann tilbake. Det laveste nivået som er målt helt siden reservoaret ble opprettet, ifølge data fra Semarh.

Mange minner om den gamle byen er nå kommet tilsyne på nytt og befolkningen står og ser uover den druknede byen som nok engang stiger opp av vannet som fuglen Phønix? Mange minner – både gode og dårlige kommer tilsyne etterhvert som vannstanden synker nedover og varsler om enda dårligere tider som skal komme, mens «fremskrittene» er satt på «vent» for tiden. Selv fraflyttede beboere kommer langveisfra, for nok engang å ha en mulighet til å si enda et farvel til fødebyen sin. Mange tårer triller mens de står tause og betrakter «tider som engang var»!

Vi som myser mot den fine morgensolen her på gjerdet vårt, synes det er vemodig å høre om slike tegn i tiden som risper opp i gamle sår og strør salt i dem, ved at de forteller at tørken så absolutt ikke er over og flere harde beprøvelser ligger foran dem i tiden som kommer. Vi kan ikke gjøre annet enn å krysse fingrene og holde tommelene for dem, ved at erke-engelen kan åpne en ny sluse der oppe og velsigne St. Raphael med mye herlig vann/regn?