ServiceRN

Fiskere som lever av elven Potengi, sliter.

Ca 15 år siden, da han var ute etter et sted å sette huset sammen med sin  kone, som var gravid, så bygde fiskeren Ilton Soares da Silva, 52, seg et hus på en sandbanke så nære elven Potengi som bare mulig og senere så økte også den lille familien i størrelse der på sandbanken.

Men i de senere år så har elven blitt stadig mere forurenset og dette har fått stygge konsekvenser for fisket i elven Hver dag, så ser han et redusert  volum av sine fiskefangster.

Flere fiskere passerer nå et dilemma. Bosatt i et område av risiko, ifølge en rapport fra UFRN, så ble de forespurt av staten og aktors kontor i 2012, om å måtte forlate området. «De sa de ville gi meg en leilighet på hvor jeg kunne leve livet mitt. Men det var langt  fra elven. Jeg har ikke noen utdanning og kan ikke lese og skrive. Jeg vet ikke hvordan det ville kunne gå, for meg er  å se elva er viktigste. Det er der jeg tar maten og inntektene mine ifra, klager han.

Konen til fiskeren sier at også hun vil ikke forlate elven, for det er fisken som gir oss noe å leve av. Men, nå på siste året går det dårlig. Det hender vi kan få fisk av en verdip R 50,-, men oftest er det ikke nok til mat til oss elv engang, sier hun til media.

Gjennom årene så fiskeren stadig mer søppel og kloakk forurense resten av elven Potengi. Hvis du mangler tjenester som energi og vann, der landsbyboerne er, ser man ofte dumping av ulovlig søppel og ulovlige tilkoblinger,som  forårsaker dårlige sanitærforhold og didrar til en urovekkende og lite holdbar situasjon når urenset kloakk kjørers rett ut i  elven og selv husholdningsavfall blir  kastet i tidevannet.

En annen beboer ved bredden av Potengi, forteller at han ble sparket forrige uke fra jobb der jeg hadde arbeidet i to og et halvt år. «Nå jeg skal bruke litt tid til å forsøke å leve av fiske. Jeg tror nok jeg må  bor sånn til neste år, «erklærer han. Hans kone og hushjelp og ifølge ham, familien kan opprettholde seg selv med små forskjellige inntektskilder.

Vi som nyter  en fin sommerdag her ute på gjerdet vårt, har igjennom årenes løp sett mye hjerteskjærende fattigdom, men også lært oss den leksen at vi nok ikke kan hjelpe sa mange, men at vi derimot kan trå til å hjelpe noen særdeles gode brassevenner over mange større kneiker som har dukket opp i deres vei. Noe de betaler tilbake med en hengiven 100% ærlighet overfor oss og hjelper oss med små irriterende problemer i vår hverdag her nede. Denne problemdelingen fungerer prikkfritt og vi føler oss nærmest i slekt med flere av dem.

Frokoskurven hadde ikke mange overraskelser å by på idag, men en pose med nystekte smultringer satte litt spiss på menyen. Disse har en svak smak av kokos, da de er stekt i kokosolje,

Ha en fin uke alle sammen.