ServiceRN

1. Tenkte å dra frem noen diverse historier fra ungdomstiden på Rjukan?

Noen høres kanskje litt utrolige ut, men dette er opplevelser som er sanne.

1.

 En 1.000 lbs bombe i juvet litt ovenfor hengebroa over til Vemork.

Jeg bodde i mange år i det huset som ligger nederst i den lange siste bakken ned til hengebroa over til Vemork fra Våer. Og i den forbindelse så var det tørrlagte Juvet til elven Måna vårt favoritt lekested. På den tiden i 50-årene så var vi meget opptatt i kuler og krutt etc. og i den forbindelse så oppdaget vi ganske fort en blindgjenger som stod halvt nedgravet i elvebunnen. Dette var rester etter US-bombingen av Hydrogenfabrikken (Vannstoffen) i November 1943.og som hadde sin produksjon av Tungtvann i kjelleren sin.

Ca. en 60-70 meter ovenfor hengebroen så stod altså en halvt nedgravet stor rusten bombe skrått halveis nedgravet i sand + vann og nesten uskadd. Den hadde bare en stor sprekk i bakenden lokalisert ved det feste til tappen til styrehjulet. Nå hadde jo elva sikkert hatt full vannføring flere ganger etter denne bombingen, så det eneste en spinkel barnehånd  kunne kjenne nedenfor inne i denne sprekken var noe grus. Men gutter gir ikke opp så lett – vi mistenkte at det var noe spennende «krutt» lenger inne i bomba og det ville fi forsøke å ta ut. Ved hjelp av en tykk ståltråd div. pinner etc. så måtte vi likevel etterhvert bare gi opp å udvide denne sprekken i flere sentimeter tykt massivt bombe stål .

Bomben var som sagt nesten helt inntakt og var helt tydelig merket med 1.000 lbs med hvit maling bokstaver, i nærheten av et bombe-feste oppheng (hake) som også ennå var helt inntakt og bevegelige.

Det styrehjulet som manglet på bomben, så ut som et nav med hull i midten og skråstilte aluminiumsvinger festet  hele veien rundt og det er dette hjulet som frembringer det innfernalske ulet fra bomben på vei mot bakken og som skal holde bomben stabil under luftferden sin?

Slike styrehjul fant vi flere av i skråningene ut fra Hydrogenfabrikken (Vannstoffen) på begge sider av juvet rundt denne. Jeg husker godt at vi svettet og strevet fælt i solskinnet der vi satt overskrevs på bomben å strevet med å få ut «kruttet»og at det klødde så innfernalsk i nakken i solsteiken. Senere har vi kommet frem til at det nok var skytsengelen vår som ivrig forsøkte å få avbrutt gutte-jakten på kruttet. (;-> )

Nå kan det nevnes at jeg senere også har drasset med meg hjem en bombesplint på rundt vel 20 kg som souvenir og denne er halve spissen på en bombe med halvparten av gjengene der som tennsatsen satt montert engang  inntakt. (et styrehjul var for stort og klønete å drasse på hjem )  Det ligger nok fortsatt nok av souvenirer i terrenget foran «Vannstoffen»? Denne bombesplinten ligger fremdeles her hos meg som en sags souvenir fra «lekeplassen» vår.

Nå fikk jeg flere ganger levert ønsker fra Forsvaret i mange tiår senere om å påvise denne blindgjengeren, men da bodde jeg i Kr.sand og det ble for mye stress å reise helt opp og ned i juvet for å påvise denne bomba for Forsvaret. Men senere for et par år siden besøkte jeg hengebroen på nytt og kunne til min store glede  se at den store pill råtne fjellhammeren som lå rett opp til venstre for blindgjengeren hadde rast ut i juvet og plassert noen tusen tonn med store steinblokker over bombestedet. Dette hadde nok skjedd i forbindelse med at de sprnget ned Hydrogenfabrikken (Vannstoffen)  i juni 1977 og at de store rystelsene fikk den sprukne fjellhammeren til å gi etter og å rase ut samtidig?  Så nå kan man bare glemme denne bomben fra 1943.

(R I P  )

2.

Left overs……..

Som nevnt så var vi unguttene veldig opptatte  av kuler og krutt og alt som smeller.

Ovenfår Våer som ligger tvers over for Vemork er det 2 stk hårnålsvinger på riksvei 37 mot Møsvatn etc. Den første svingen ble kalt for «Ja-Benken» da det visst nok hadde stått en benk av smijern og hvor de svermende fra Våer/Vemork avga sine høytidelige løfter om giftermål. Denne benken er forlengst bort nå – dessverre. Om man gikk omsvermet oppover en mild sommerkveld mot Ja-benken og kom nedover langs veien på hver sin side  noe senere >>> Da hadde nok svaret heller dessverre blitt NEI!

Den neste hårnål svingen heter «Storesvingen» og der hadde tyskerene en kraftig luftvern stilling 88 mm med flere kraftige betong bunkere som skulle forsvare Tungtvannfabrikken (Vannstoffen) tvers over dalen. Her var vi gutter ofte og snoket og gravde i igjenfyllte maskingeværstillinger  på oversiden av selve «Svingen». Her hadde stillingene et ypperlig nærforsvar og fri sikt både oppover og nedover 200 m langs veien for å forsvare disse 88 mm luftvern kanonene og med kraftige betong depoer med skyts etc.

Fra den igjenfyllte skyttergraven (med stein) gikk det en svak sti nedover mot høyre og der fant vi en tydelig tysk «søppeldynge» med masse spennende ting som vi rotet frem. En dag så oppdaget vi  noen ekle klissete tunge pakker av oljelerret innsatt med  masse tung grease – fett og til vår store forbauselse dukket det frem av det harske fettet 2 stk. Schmeiser MP 40 maskinpistoler  og en Luger P 08 pistol og alle våpen var tydeligvis nye og bare med lite gravrust. (etter at vi hadde renset dem) Men til vår store skuffelse hadde vi DA ingen ammo til disse. (siden fikk vi mye)

Disse våpenene ble byttet bort i hytt og pine innebyrdes – helst til voksne personer og senere mistet vi dem helt av syne om hvem som hadde hva.

Vi fant veldig mye annet rart etter tyskerene som f.eks. detonerende lunte, sjokk-håndganater med treskaft,plankpussede hele messing 88 mm granater (skarpe) hjelmer, hermetikk etc. etc. Men disse funnene kommer vi tilbake til i senere historier.

3.

Døden i messing på peishylla i kaliber 88 mm luvtvern ammo.

Vi gutter hadde mye moro med å «skrive bil-nummer» der vi satt på en mur rett ovenfor Våer. Tvers over veien (37) som vi satt i timevis å notere bil nummer, side opp og side ned, lå det også en uoffisiell og meget bratt søppeldynge. En dag så syntes vi at noe glimtet som gull langt der nede langs den smale dynga. Så etter endel strev fikk v tatt oss ned dit og oppdaget det som glimtet i solen der, var 2 stk «store lange komplette 88 mm ammunisjon»som stakk ut av en avlang pappeske. Dette kunne jo bety «krutt» så vi kravlet oss opp til veien igjen med disse 2 – med mye om og men. Senere fikk vi vite at dette var 2 stk messing skarpe granater til en 88 mm luftvern kanon. Komplett med hylse og prosjektil. Men når vi fant disse to så var de nærmest helt blankpolert i messingen, så de kunne ikke ha ligget dernede noe særlig lenge. De hadde nok heller ha stått på en peishylle ett eller annet sted etter krigen som et krigs-trofè, men at ble litt for skumle å ha utstillt i sin egen stue til slutt og derfor dumpet der som det var så bratt sammen med mye annet bråte? Som tidligere nevnt så var vi gutter veldig opptatt i krutt og alt som kunne smelle, så i to sååå store og tunge «patroner» måtte det jo være en masse krutt? Var dommen vår.Men vi strevde fælt med å få tak i dette kruttet. Det hele endte med at mens vi jobbet me saken i ei såkalt «tysker-smie» som lå ved siden av huset vårt – så hadde min mor ringt til politiet og en kjent politi-stemme på utsiden av den låste døra (Sagvolden) forlangte at vi straks åpnet døra slik at de kunne se hva for noe «Hemmelig» vi holdt på med der inne. Jeg husker at politiet ble temmelig bleke om nebbet når de så den ene 88 mm granaten fastspent i en stor skrustikke og med en baugfil skåret langt ned i messingen på denne ene. Da ble det fullt baluba og de spurte om vi hadde flere og vi pekte mot en stor skuff der den andre lå! Alle ble jaget ut av husene rundt denne smia og Forsvarets sprengstoff-gruppe på Kongsberg ble straks kontaktet og de ankom noen timer senere og hentet begge granatene og vi ble nok engang forklart at vi ikke måtte rote med Ting&Tang som tyskerene hadde etterlatt seg – basta!!! Vi tenker med gru den dag i dag hva som kunne ha hendt om disse to høyeksplosive granatene hadde detonert på peishyla? Da hadde både huset og hylla blitt borte for alltid – grøss!!!  PS Granatene hadde også noen fine messing ringer montert på selve granaten og som man kunne stille/vri på – til hva aner vi ikke, men vi gjetter på at granatene måtte innstilles på høyden der de skulle eksplodere på rundt flyene? De som kom fra Forsvaret på Kongsberg, turde faktisk ikke senere gå ned langs den stupbratte søppeldynga for lete etter enda noe mere, men de kunne fort ha fortsatt nedover og rett i juvet da. (;>-) Vissnok ?

4.
Sure tyske bil-turister

En av de større hobbyene i hverdagen for unge gutter dengangen, var som nevnt å sitte ved riksvei 37 og å «skrive bil nummer». Jeg husker så inderlig godt en dag da en svart Mercedes, stoppet og et tysk ektepar nærmest stormet ut av bilen og på gebrollent engelsk lurte på hva i svarte vi drev på med? Nå var nok de sure minene utløst av det faktum at alle tre guttene hadde på seg tyske stridshjelmer av stål som vi hadde funnet på søppeldynga. På en av hjelmene kunne man tydelig se et svakt gulbrunt hakekors. Vi var nok et artig syn der vi satt, for lær innsatsen i hjelmene hadde for det meste råtnet bort på dynga så vi måtte legge hodet tungt og langt bakover for se noe særlig foran oss, men noen turister stoppet nå og tok mange bilder av oss og spanderte pastiller/drops  om de fikk lov. Nå hadde dette tyske paret litt tungt for sporten vår, for mannen tok boka fra Nils og kastet den i bakken så veistøvet stod og nærmest brølte «verfluchte scheisse» før de entret Mercedesen og forsvant i en diger støvsky. (kanskje de trodde at vi jobbet for norsk etterretning  (STP) LOL)   Dette var jo tidlig på femti-tallet, så mange tyske turister var nok litt hårsåre når de var på «gamle trakter»?  Etterhvert så fikk vi en fin samling av bil-nummere bøker og de (gjeveste var skilt fra utlandet må vite)

5.

Den merkelige bua?

Midt i den før nevnte «Storesvingen så stod det før i tiden  en liten og meget skitten tre-bod, helt på utsiden av selve svingen. Denne boden bar tydelig preg av at den hadde vært  brukt som en smie med esse og det hele og noen verktøy til slik bruk og en ambolt. Ellers så var det ikke noe av særlig interesse for vi guttene, men en dag så oppdaget vi et løst gulvbord i et hjørne og under bordet stod det en lerretspose (tung) som inneholdt godt og vel en kilo med noe som lignet på små blanke polerte «lakrisbåter» i forskjellige størrelser og fasonger. Da måtte vi jo prøve om dette brant/smallt når vi holdt en bit bortil med en gammel Ronson lighter – men det gjorde ikke det ??? Men så ville en av guttene male opp en bit i en morter som stod der, og forsøke på nytt og da.  >POOOFFF!!!  sa det. Da brant det fort og med hvit intens flamme, så da mente vi at dette måtte være en slags krutt???  Vi hadde< mye moro med denne posen – så lenge den varte. (;->)

Men enn idag så aner vi ikke hva som var oppe i denne lerretsposen, men at det var noe i forbindelse den tidligere tyske 88 mm luftvernstillingen – det var vi helt sikre på? Posen var ikke gjemt under gulvet i bua for moro skyld?

6

Dødens trommestikker !

Vi lekte ofte nede ved hengebroa som gikk over til Vemork og selvfølgelig så lekte vi ofte under selve broa i bunnen for vi fant så meget rart slengt ned der ! Men en gang så holdt det på å gå riktig galt . Vi holdt på som vanlig å rote rundt rett under Våer-siden av broa da Nils ropte at vi måtte komme å se på noe skummelt.

Rett ved siden av hverandre lå det to tyske skafte-granater (sjokk hånd-granater) Treverket på skaftet var like fine og lyst  på begge to, men den ene hadde fått seg en liten bulk i sprengstoff boksen av fallet. Etter en diskusjon så bestemte vi oss for å ta dem opp på broa igjen for kaste dem ned igjen fpå nytt or å se om de smalt da? Som sagt så gjort Mens vi drev å fiklet med disse to oppe på broa igjen, så fant vi ut at vi kunne skru av endestykkene på trehåndtaket, der var det en kapsel med gjenger og når man tok bort den så falt det ut en liten hvit kule i en tråd ? Og så fant vi ut at man kunne også skru av selve sprengboksen på samme måten. Nå lå altså begge grantatene skrudd fra hverandre  på på treverket i  6 deler.

Så tar Nils opp det ene trehåndtaket, mens han sier «Lurer på hva som skjer, om jeg drar i den hvite kula»? Som sagt så gjort og en illevaslende susing kom da straks ifra håndtaket som Nils da forskrekket kaster over rekkverket på nytt. Et par sekunder ut i fallet kommer det lyden som av et kraftig knallskudd som gjallet gjennom juvet.

Da sier Nils med tykk stemme > Dæven der tror jeg at vi lurte døden gitt? Vi kastet da alle de fem igjenværende delene over rekkverket på nytt. Uten at det kom noe mere smell.

Mens vi trasket oppover bakken mot Våer igjen, så ble vi stoppet av Politiet som lurte fælt på hva vi gjorde nede på broa for litt siden? Dette fordi at min mor hadde  igjen ringt dit litt tidligere og opplyst at guttegjengen trolig drev å rotet med noe sprengstoff etc. for hun hadde studert oss i kikkert. Men når politiet (Sagvolden) fikk høre hele historien, så måtte vi værsågod  å bli med ned under broa og påvise granatene. (Delene) i Politiet var temmelig bleke om nebbet da de bar granatene i en pose hengt i enden av en laaaaaaang rognekjepp på vei opp ifra juvet til bilen sin.

Men der kunne det nok ha gått riktig så galt den gangen?

PS   Det går en gammel anleggsvei vei ned til elvebunnen fra Våersiden ved brofestet og som ble brukt i første anleggsfase da den lille midlertidige kraftstasjonen (over elva Måna på Vemork siden) som leverte anleggs strøm (den hadde to små Pelton-turbiner + AEG generatorer) til alt det store som skulle bygges ovenfor den. I den forbindelse ble det bygget en simpel tre-bro der over Måna fra denne anleggsveien  Jeg rakk bare å se denne  broen en gang før Måna tok den med seg i en stor vårflom i forna dar  (: –>) Denne kjerreveien var allerede da delvis skjult av naturen med busker og kratt.

Denne lille særegne kraftstasjonen dernede i bunnen der den stod murt opp i god norsk gråstein med torvtak, var nok et kapittel for seg selv , men ikke selve der den nok stod og rumlet under driften? . De to vanngrøftene under selve Pelton turbinene var ifremdeles inntakte sist vi var der men ikke turbinene og generatorene. Men vannet som drev Pelton turbinene kom nok ned fra Vemorksiden i et eget solid rør i stål på egne fundamenter som var synlige også lenge etter krigen. Var denne vanntilførselen et forprosjekt i forbindlse med den store rørgaten fra Vemorktoppen – mon tro? Dette har jeg lurt på lenge.

PS + PS

Inni denne herlige lille kraftstasjonen var det montert en diger og tykk marmorplate med en god del instrumenter (store forniklede Voltmetere, Ampere metere, frekvensmetere på rundt 50 cm i diameter med AEG merke og sniklede visere med krøll på) pluss at det var montert digre glassgaffel brytere med gummi håndtak og store sikringsholdere. Store, digre gammeldagse glødelamper  med en smeltet «tupp» i enden (tipper de var i 500 W klassen?)  Alle kablene gikk så opp på loftet i denne kraftstasjonen og ut gjennom «pipa» og til solide glass isolatorer og kabler som pekte oppover mot anllegget over.

Bygningen står der enda, ihvertfall sist jeg tittet ned der? Men mye av innholdet er dessverre nå knust eller blitt hentet av souvenir-jegere?

7.

St.HansFest a là Cal 0,45 og dumme guttehoder!

Som sagt tidligere så var vi veldig intressert i alt som smalt og gnistret vi i guttegjengen og vi fant så mye rart rundt omkring på alle «søppeldyngene «vi visste om i områdene.Når man hadde passert hengebroa på vei til Vemork (Vannstoffen) så kom man til en hårnålsving lengre  oppe og der var det anlagt en søppeldynge stengt med en låst port av treramme og saue-netting og hvor lastebilene tippet søppel ann mass. Her kunne man bare også komme til dynga bare fra undersiden (elva), der det var mindre bratt.

En fin solskinnsdag holdt vi på med vår store hobby og endevenne dynga og ble tiltrukket av en liten (nylig ankommet) trekasse og med tau-håndtak i begge ender, Når vi hadde tatt og drasset den med oss ned til bunnen av dynga (elve-vannet) ble ganske så oppildnet da vi brakk opp et hjørne på kassen og så at den var breddfull med cal.0,45 pistol ammo (11,25 mm) – ikke så rart at den kassen var svinetung nei.

Litt lengre opp langs elva (nærmere hengebroa) hadde vi vår faste «bål-plass» midt på en stor flat steinblokk på Våer-siden. Flaten var tilnærmet vannrett på rundt 75 m2. Her fyrte vi opp et digert bål og ventet til alt var en diger haug med glør og så plsserte vi rekassen med cal.0,45 ammo midt oppå glørne og løp å gjemte oss alle sammen og for å bevåne spetakkelet

Skal hilse å si at det ble livat rundt bålplassen etter en stund. Det smalt og plystret som et gedigent fest fyrverkeri og hylser, kuler store gnister og glør  som formelig smalt inn i steiner og buskaset rundt oss si ett sett. Ikke før det hadde gått nærmere 2 timer turde vi å forlate gjemmestedene å våre og pilte oppover mot broa igjen for å komme oss hjemmover. (det var ytterst få steder man kunne komme segned/opp i fra juvet, men i så måte så var vi lommekjente  (; – >)

Men ingen ble skadet der og da og senere utover i livet så hadde vi også fått tak på 2 pistoler 0,45 cal. Colt 1911, (en var fornniklet )men da hadde vi selvfølgelig ingen cal.0,45 ammo til disse da. Typisk!!! L O L

8

GROVKALIBER mellom tærne

Vi var borte i en masse rare våpen som vi fant på Rjukan og omegn etter krigen. Men et våpen fikk vi aldri avfyrt eller prøvet. da vi ikke haade riktig kaliber ammo til dette. Dette gjaldt en signal pistol av et særdeles grovt kaliber som var mye større enn de patronene som vi hadde til vår signal pistoler da (27 mm).

Denne signalpistole fant vi elva ca 200m ovenfor brua inn til hovedinngangen til Hydro Fabrikker. Rett utenfor Flekkebyn og et stort grovt vannrør som det rant stadig litt rent vann ut av, ca. 3-4 m over den lille vannføringen som Måna var da. Rett under dette røret oppdaget vi en haug med gult svovel i små pellets og det var vi jo intressert i? Vi skulle jo lage krutt hokke som. Svovelet var muligens fra siste rens av amoniakk  NH3 og som fulgte med rensevannet ut etter produksjonen. Og mens vi trasker rundt barbente der på elvebunnen rundt denne svovelhaugen, så tråkket jeg på noe rart  hardt>>  Det viste seg å være en særdeles flott signalpistol og meget grovkalibret. (ca. 38-40 mm) Og når vi hadde pusset den opp, så var den et syn >>> Den hadde tre-skjefter med den amerikanske ørna innlagt i gull og i en stor gull-forgyllt ring under sjeftet, hang det en rød stor (silke?) knute som munnet ut i en stor rød (litt falmet) dusk.

En mann som jeg kom i kontakt med mange år senere, mente at dette ikke var noe  våpen ment for krig, men et forseggjort parade-våpen til pynt i beltet på uniformen???

Hvor denne signalpistolen så ble av >>> så vidt jeg husker så byttet en av guttene den bort i et AVO meter et par år etter funnet. (;->)

Men hvordan denne signalpistolen hadde havnet akkurat DER, det har vi fundert lenge på!

9

Svastika på avveier???

Dete er mange ting som nærmest er umulig å glemme, selv om man blir eldre. Og mye av dette dreier seg nødvendigvis  om Juvet igjen – på godt og ondt? Rundt Rjukanfossen der som selve Juvet begynner og slynger seg nedover Vestfjorddalen, der var vi ofte og lekte, selv om det nok gikk på livet løst å komme seg ned til «Dammen» under fossen. Oppe fra utkikspunktet på utsiden av tunnellen på riksvei 37, hvor man kan bli trollbundet av dette formidable hullet i terrenget. En gang så laget vi en flåte av en tre-pall og noe rek-ved og padlet helt innunder til «sildret» som vi gjerne kallte fossen når den «sov». Dammen er nok lengre enn 50-60m og ikke så liten som den synes ovenfra utsikten? Idag er det ikke lett å få på øye på restene etter MariStien som går tvers over «hullet» endel meter høyere enn Måna elva. Her gjetet hun buskapen sin som vanlig for å komme seg over til Krokan-gård siden – helt til hun til slutt en dag mistet fotfestet og falt ned i det hvite buldrene beistet ved fossens utløp dernede. (R.I.P)

Men det var ikke dette vi ville ta opp idag, men noe som vi fant dypt dernede omtrent så langt det går å se nedover til venstre, omtrent litt nedenfor «krystall hula», ( i denne utraste hula, rett ut fra selve fjellet lå det en masse krystaller å slang) men ikke på denne siden hvor det er et platå som ligger høyere og godt over «Flom-målet» til Måna her. Rett på motsatt side av krystall hula.

En dag som vi rotet rundt dernede fikk vi øye på en slags menneske laget Varde som bestod av en meter høy stein (støttet opp) med et naturlig hull (laget av Måna) tvers igjen og som vannet måtte ha laget? Der var det lagt fire små runde hvite flate vannslipte steiner i kvadrat og i midten så lå det av alle ting >  10 tyske Pfennig med svastika (hakekors) preging? Mynten var fremdeles ganske gul (gull) farget og virket nærmest u-sirkulert? Varden ligger nok et par meter høyere enn maks vannføring fra Måna i flom.

Men hvem i all verden hadde laget denne varden med sitt merkelige kjennemerke – det har vi lurt på i alle årene siden??? Husk at det er særdeles vanskelig og farlig å komme seg ned til dette funn stedet.

???

10.

Ufo i Sør-Atlanteren!

Dette er nok en heller nifs historie fra Sør-Atlanterhavet 1962 den gangen Rjukan-gutten reiste til sjøs på en tankbåt (22.000 tonn) først som Maskingutt men etterhvert som Dekksgutt og videre som Jungmann.

Vi var på vei fra Santos i Brasil i ballast på vei til Aruba for ordre og hadde levert en full last med JetFuel A1 i Santos. Vi var langt ute i Sør-Atlanteren et godt stykke utenfor kysten av Brasil, men fremdeles sør for Ekvator.

Været var helt supert omtrent vindstille og nesten helt blank sjø og månen var akkurat gått ned og en Jungmann var plassert helt forrest som utkikk. Det var passelig varmt og «Jungen» (meg) hang over Svineryggen og var mektig imponert over morilden som freste og brannt langs baugsjøen på begge sider men jeg kastet jo et og annet blikk forover innimellom, men vi hadde ingen andre båter å se i nærheten, så det var veldig mørkt rundt meg, der i enden av stormbroa helt fremme på bakken. Veldig stille var det der fremme også og da kunne man ikke engang høre lyden  fra Doxford motoren helt der bak, men man kunne kjenne vibrasjonene fra denne gjennom skroget uten at man hørte den.

Da var det at denne kommunikasjonsboxen plassert oppunder taket på svineryggen plutselig skrattet til og jeg skvatt så hjertet hoppet over et slag eller to da det lød; «Jungen er du der»??? Joda jeg fikk summet meg og trykket inn den røde knappen midt i boxen og svarte bekreftende på spørsmålet. «Vi har noe på Radaren langt rett forut, så gi straks beskjed hvis du ser noe unormalt og visuellt eller hører noe rart» lød ordren fra broa på midtskipet?

Glemt var morild og annet uinntressant og jeg nistirret rett forover, men der var det fremdeles bare mørke å se. Så – etter et par/tre minutter så skimtet jeg en svak fosforgrønn prikk langt der fremme og jeg meldte fra til broa. «Jungen – lød ny ordre, hold nå ekstra god utkikk nå, for dette ekkoet er ingen båt tydeligvis? Det har alt for stor fart til det.» Joda, jeg kvitterte og stirret om mulig enda mere inntenst mot denne fosforgrønne som nå var blitt til en svak liten strek som nå virket også som om den pulserte ca. annenhvert sekund?

Etterhvert som formålet kom nærmere forstod jeg at det måtte være mye større enn først antatt og jeg rygget innstinktivt flere skritt bakover mot stormbroa i mørket I det som «Tingen» som jeg anslo til å være over 100m i størrelse og lyste ganske skarpt fosforgrønt, orrange der den dovent roterte rett over og forbi oss over hodet mitt på kontra-kurs. Jeg husker så godt at jeg huket meg ned godt helt sammen og så da min egen skygge hastet bort fra meg og ble borte over svineryggen. Alt foregikk helt fullstendig lydløst og kun lyden fra baugsjøen hørtes tydelig som vanlig. Dessuten kastet ankerspill ,master, stormbro etc. diverse bevegelige skygger over dekket når «Tingen» forsvant akterover bak midtskitpet og skorsteinen helt akter og fortsatte ufortrødent dovent videre nøyaktig langs kjølvannet vårt og ble igjen til en grønn prikk som igjen forsvant i det fjerne akter.?

«Jungen – kom opp på broa med engang» Lød en tydelig og høy oppspillt stemme fra boxen under svineryggen og jeg lot meg ikke be to ganger  og da  jeg buste inn døra på broa så registrerte jeg at alle stod rundt radaren mens de pekte og snakket i munnen på hverandre. «Den holder en nøyaktig kontra-kurs til vår kurs»? Lød det blant annet.

Da fikk overstyrmann øye på meg og nærmest dro meg inn i bestikken mens han holdt meg hardt i armen! «Jungen – sa han, dette her holder du knepp tyst med overfor alle andre ombord – – har du forstått – – ikke ett jævla eneste ord om hva som hendte her – – ellers skal jeg personlig banke deg opp!!!!  I det samme kom skipperen inn i bestikken og utbrøt kvasst til overstyrmann > «Slipp gutten – slik oppfører vi ikke her ombord utbrøt han mens han satte blikket hardt i sin underordnede» Overstyrmann bare mumlet et eller annet og forsvant ut til radaren igjen.

Nå snudde skipperen seg til meg og sa i en mye vennligere tone; «Gå ut på brovingen du og ta resten av utkikk-vakta di der ute du, så snakker vi mere om dette her en annen gang?

Vi holdt flere ganger rådslaging senere om hva som hadde hendt og etter hva jeg forstod så stod det aldri ett eneste ord om denne hendelsen i loggboka vår – basta.

Kort summert> Så var tingen over 100m i diameter, sammenlignet med tankbåtens størrelse, roterte dovent med urviseren ca. en gang i på  2 sekunder og passerte oss fullstendig lydløst. Fargen var fosor-gulgrønn orrange og trekantet men med litt lengre hjørner som stakk litt ut. Konturene var skarpe og tydelig å se uten noe som lignet på vinduer, utspring etc. Den bare lyste svakt i mørket.

Men en ting er banna bein > Så redd har jeg aldri vært senere – noen gang.  Dette var jo akkurat ikke noe som skjedde på Rjukan da – men det hendte  uansett en Rjukangutt !!!

NB! Har aldri trodd på dette med UFO-snakk etc, men denne historien vet jeg neimen ikke hva jeg skal tro om???

11.

I Sølvkroken og Stingsilda skogen.

Vi kan jo ta med litt artige historier her inn i mellom og ikke bare krutt og smelling?

I de tidlige ten-årene så bodde jeg på Dale nedenfor Rjukan (men fremdeles i Sam Eydes gt.) og da fikk vi anledning til å fiske i Dale-dammen. Denne fine fiske plassen består av et stykke med gamle Måna-elva som strekker seg fra utløpet av vannkanalen fra Mår-kraftverk og noen hundre meter ned til vannutløpet ut fra fra Moflåt kraftstasjon som får vannet sitt fra Såheim kraftstasjon i Rjukan sentrum, gjennom en tunnell derfra og renner sammen med vannet fra Mår Kraftverk i noen hundre meter. (krystall klart fjellvann og ganske dypt enkelte steder) Dermed har det dannet seg en flott fiske plass like ved riksvei 37 som går rett forbi.

Men, alt dette vannet skal jo videre på sin ferd mot nye turbiner og renner derfor samlet inn i vann inntaket til Mæl kraftverk helt nederst i fiskedammen der gamle Måna er sperret av med en dam bestående av dam-luker. Inntaket til Mæl kraftverk vannet er sperret med med tynne vertikale spalter i en gedigen stålsperring som skal hindre Ting & Tang å flyte inn i vann tunnellen. (f.eks. mennesker) og for å verne Mæl mot  slikt og annet. Heldigvis så er spaltene så smale at noen særlig  større fisk kommer ikke forbi denne sperringen heller og forblir i Dale dammen til man eventuellt åpner damlukene nederst i dammen og gir Måna fritt løp ned til Tinnsjøen på nytt. Men – dette skjer meget skjeldent og kun ved servise eller uhell/feil ved Mæl kraft stasjon.

Men når alt er normalt i Dale dammen så er vannstanden nå blitt noe høyere enn hva Måna engang var. (når Moflåt og Mår slipper ut vannet sitt i dammen her.) Dette innebærer at vannet stiger inn over et gammelt jorde i nedre enden av dammen nærmest riksvei 37 (nærme dam-lukene) og langs kanten til gamle Måna stod det da der noe buskas som nå blir skjult når Daledammen nå har normalt vann nivå.  Dette innebærer at det nærmest blir ei «Sluk-felle»på dette stedet, da turister og  andre som vil prøve fiske lykken her, går rett i boksen?  (noen sluker sitter også fast i den gamle steile jord/grus kanten til Måna) Før ikke før har du kastet ute så sitter sluken eller spinneren din bom bast i greinene på dett dette gamle buskaset – garantert. Dette visste vi som var fra Dale så altfor godt og vi hadde «innside information» fra folk som jobbet på Moflåt kraftstasjon om når det var planlagt en åpning av damlukene i Dale-dammen.

Da var vi guttene ikke sene om å sjekke «sluk-fella» vår for da kunne man faktisk gå  ned dit til buskaset for å sjekke «fangsten» På det aller meste så kunne vi høste inn mellom 30-50 sluker (;–>) og etterhvert fikk vi en anseelig flott samling av «Sølvkroken – Stingsilda  etc.». Selv den dag idag har jeg nok enda en 12-15 sluker som alle stammer fra denne tiden for ca. 70 årsiden – i sluk boksen min?

Kanskje jeg også har rekorden på ørret der enda?  Den fikk jeg  på mark-stang, tett inntil murkanten ved vann utgangen fra Moflåt kraftverk og den flotte fisken veide sine 2,9 kg.

NB! Farlig og litt vondt å fiske der p.g.a det høye gjerdet som er satt opp langs betongkanten NB!Men 2,9 kg fet/fin ørret  >>>Slå den

L O L

12.

Spasertur hjemover på gass-røra mot Våer!

Det hendte en gang i mellom at vi somlet i byen og ikke rakk 23:00 bussen til Våer og da gikk turen av og til hjemover på sommerstid i skumringen på gass-rørene mot Vemork (Våer). Disse brede aluminiums malte rørene ble vi etter hver en kløpper til å balansere på og skravla gikk lystig mens vi ruslet hjemover mot Våer. Det eneste små-hindringene langs rørene var disse ekspansjons-bulkene med jevne mellomrom for der var rørene bøyd 90 grader og tilbake igjen for at rørene ikke skulle utsettes for stress pga varme/kulde  bevegelser i rørledningen. Her «rynket» rørene seg på innsiden rundt denne svingen, så om det var regnvær så måtte man trå varsomt pga denne rynkingen på rørene. Ellers varierte høyden fra bakkenivå på ledningen mellom 3 m og 35m (broa over Våer-bekken) >>>>>

Et annet farlig punkt var som nevnt en liten hengebro på 60 — 70m  lengde for rørledningen som gikk over «søkket» i terrenget til Våer-bekken som passerte fossende 35m under oss. Denne hengebroa kan ikke sees fra bilveien eller fra Våer, men evt. bare fra Jernbanesporet på motsatt side av dalen.    På strekningen fra Krosso (der vi gikk opp på rørene og frem til hengebroa over juvet Våer – Vemork, så visste vi om 2 steder som vi visste at det var lekasje av Hydrogngass fra ledningen. Et sted ved Vorttvedthaugen og ett sted ca. 250m føre rørene gikk over hengebroa og bilveien over juvet mot Vemork. Dette hadde nok Hydro visst å vite om, men dette var vår egen lille hemmelighet. (;->> ).

På våren og forsommeren ble vi ofte «bombadert» av irriterte trostefugler som hadde reirene sine omtrent under hver rørfeste-bukk. Da hendte det nok at vi kom hjem full av fugleskskit på skuldre og i håret. (;–<))

Heldigvis så skjedde det ikke noen større uhell langs disse «spaserturene» våre. Det vil som regel gå godt???

13.

TROLL-fossen

En ting som jeg husker så alt for godt fra tiden jeg bodde på Våer, var det som de lokale kallte for TROLL-FOSSEN lokalt og som kunne skremme  vettet av en sovende guutehvalp f.eks. midt på natten. Vi var jo blitt fortalt av de voksne at der inne i det digre holet så bodde Trollet.

Saken er den at om Såheim Kraftstasjon på Rjukan måtte nødstoppes uten at Vemork også måtte stoppes, så var det sprengt ut en side-tunnell fra tilførsels tunnellen Vemork- Såheim. Et digert firkantet avløp for alt vannet som var på vei fra Vemork > Såheim. Dette utløpet finnes der også i bruk den dag i dag. F.Y.G.

Når man måtte åpne for denne Trollfossen f.eks. på nattetid så bråkte og dundret den noe veldig – husk at dette var i realiteten Rjukanfossen som dundret rett ut av fjellet rett under Vemorksporet (Jernbanen på den tiden) og var et fantastisk syn der den leverte  alt fannet fra Rjukanfossen fløy bare firkantet bare rett ut i tomme luften og så falt ned i stein ura mangfoldige meter lenger ute/nede i et hav av skum.

Ikke rart at mange på Våer ble litt oppskremte, for det var ikke så ofte dette skjedde, men synet/lyden sitter banket fast enda i denne gamle gutteskrotten som spikret fast.

Nemlig.

14.

Fiskeplassen(e).

EN.Det var ikke til å komme forbi at vi fisket mye på fjellet med bl.a. Oter-fjøla og fikk dugelig med fisk. Men vi i gjengen hadde også våre lokale fiseplasser rundt selve Rjukan og hvor vi også halte opp mye flott fisk. Vi kan ta og oppsummere de viktigste;! – Vi beggynner på toppen av Måna og i kulpen under selve Rjukanfossen når den hvilte og lå i ro. Kulpen som er uhyggelig dyp og me steile vegger under vannskorpen. Den ser liten ut fra bilveien ved MariStien, men var i realiteten flere ti-talls meter lang og bred. Fisken som vi fikk der var en merkelig mørk (ørret) av utseende og ikke så veldig fet eller fin. Slank av utseende og virket ikke helt som andre ørreter???

NB! Det er ikke helt ufarlig å ta seg frem til utløpet av denne fosse-kulpen – så være meget forsiktig i så måte. Vi faretrakk å komme nedenfra via en uttørket Måna elv fra Våer-juvet. Så det var ikke så ofte vi tok denne sltsomme turen men det var fisk i kulpen hver gang. En spinner sort/gull fisket best – + markstang.

Rjukanfossen  i ro og fred

NB! Vær forsiktig og se dere ut høytliggene steder langs ruta i tilfelle de åpnet dam lukene på Skarfoss og Rjukan fossen > mot Måna. Da var gode råd dyre når man hørte advarselen tydelig fra den krafigeb sirena plassert på taket av Vannstoffen.

TO. Med utgangspunkt fra Våer så var det mange gode fiskesteder å besøke. F.Eks.fra broa over Våer-bekken – riksvei 37 – kan man lenger oppe langs bekken se dammen for vannforsyningen til Våer  (betong tvers over) og her er det da dannet en kunstig diger/dyp kulp hvor det dengang var bra med fisk og fet/flott bekk ørret som bet på litt av hvert men markstang og rød metemakk som agn – gav nesten alltid middagsmat opp til 0,5 kg. Som vi stod å solgte til bilreisende nede på veien for 2 kr. stk.

Vender man blikket nedover langs Våerbekken fra broa, så ser det temmelig dårlig ut med fiskemuligheter, men litt nedenfor der man mister bekken av syne, så ligger det faktisk en 10m høyf oss (spektakulært syn under vårløsningen) som munner ut i en stor flott fiskekulp hvor vi ofte dro opp fin-fin bekkeørret rundt halvkiloen på sitt beste og som også ble solgt på bilveien ved Vorttvedthaugen. (ned i bunnen av bakken fra Våer-broa. Prisen lå stadig rundt 2 kr. stk for fersk (renset) ørret. (;–>>)

Fortsatter man nedover Våerbekken til den møter Måna og tar seg over denne (stort stein delta) til motsatt side og går nedover en ca. 100 m, så er det en flott berghylle som er ypperlig å fiske ifra i dype kulper men fisken er veldig vàr da vi er lett synlig fra berghylla, men bra med fisk her også. (dengang) (markstang)

NB! Litt vanskelig å komme til her også. Ta utgangspunkt fra bilveien ved Vorttvedthaugen og følg nedover langs bekkefaret på Rjukan siden, men som sagt mye løs stein og en guffen klatretur nedover.

TRE. Her w er vi tilbake til Dale og hvor vannet fra Måna kraftstasjonen  Moflåt og vannet fra kratstadjonen til Mår kraftverk møtes i en felles strekning som byr på gode fiskemuligheter for gutte-gjengen og byr på masse med vann når kraftverkene går for fullt.

Her fisket vi mye og fikk bra med fisk her både på sluk, spinner, flue og makrstang. Jeg halte sågar opp en feit og fin ørret på 2,9 kg. Denne fikk jeg langs betong-kanten der vannet fra Moflåt kraftverk kommer ut. NB! det er litt vanskelig å fiske her pga et høyt gjerde lang denne betong kanten så vær forsiktig, det er store krefter fremdeles i Måna vannet her, selv om Moflåt kraftverk har tatt ut sitt?

FIRE.  

Der som vannet fra Moflåt og Mår kraftverk møter Tinnsjøen i en felles utløpskanal fra Mæl kraftverk, så er det også en meget spennende fiskeplass og her er mulighetene for stor-fisken absolutt tilstede, selv om det kanskje ikke er så populært/lovlig å fiske her, men dette vet Tinn Jeger ogs Fiskeforening alt om når det gjelder hele vassdraget i Vetfjorddalen og Tinnsjøen

F.Y.G. Vi fisket mye i nedre delen av Måna,  (Dale til Tinnsjøen) før Mæl krftverk dukket opp og ødela siste resten av Måna som nok var Norges aller flotteste ørret-elv?

PS ! Når vi først er på dale, så kan vi røpe enda en liten hemmelighet med fin fet bekk-ørret.

Altså når du kjører over brua (Måna) på Dale når du kommer fra Rjukan (Sam Eydes Gate) så ser  du to firemannsboliger rett frem. Til høyre for den til høyre  og midt i mellom denne og den andre veien oppover  til Rjuakan (Svadde siden) som så kommer ned her, er det faktiskut en bekk som ikke synes, da denne renner ned i grunnen rett før den når Måna. Hvis du går oppover langs denne bekken et stykke, så kommer du til en middels stor kulp   hvor det er lett å dra opp fin steke-bekkørret på noen hundre gram. (På mark). Snik deg forsiktig mot kulpen litt bakfra og slipp agnet + søkke ned i vannet akkurat der som den lille fossen treffer kulpen. Får du ikke napp her, vil det være meget rart.

Skitt fiske

Det kommer mere – både stort som smått av historier! Vent å se!