Arkiv

Rjukan Historier Etc !!! NB! ny Juli 2019

  1. Tenkte å dra frem noen diverse historier fra ungdomstiden på Rjukan.

Noen høres kanskje litt utrolige ut, men dette er opplevelser som er sanne.

1.

 En 1.000 lbs bombe i juvet litt ovenfor hengebroa over til Vemork.

Jeg bodde i mange år i det huset som ligger nederst i den lange siste bakken ned til hengebroa over til Vemork fra Våer. Og i den forbindelse så var det tørrlagte Juvet til elven Måna vårt favoritt lekested. På den tiden i 50-årene så var vi meget opptatt i kuler og krutt etc. og i den forbindelse så oppdaget vi ganske fort en blindgjenger som stod halvt nedgravet i elvebunnen. Dette var rester etter US-bombingen av Hydrogenfabrikken i November 1943.og som hadde sin produksjon av Tungtvann i kjelleren sin.

Ca. en 60-70 meter ovenfor hengebroen så stod altså en halvt nedgravet stor rusten bombe skrått halveis nedgravet i sand og nesten uskadd. Den hadde bare en stor sprekk i bakenden lokalisert ved det feste til tappen til styrehjulet. Nå hadde jo elva sikkert hatt full vannføring flere ganger etter denne bombingen, så det eneste en spinkel barnehånd  kunne kjenne nedenfor inne i denne sprekken var noe grus. Men gutter gir ikke opp så lett – vi mistenkte at det var noe spennende «krutt» inne i bomba og det ville fi forsøke å ta ut. Ved hjelp av en tykk ståltråd div. pinner etc. så måtte vi likevel etterhvert bare gi opp å udvide denne sprekken i flere sentimeter tykt massivt bombe stål .

Bomben var som sagt nesten helt inntakt og var helt tydelig merket med 1.000 lbs med hvit maling bokstaver, i nærheten av et bombe-feste oppheng (hake) som også var helt inntakt og bevegelige.

Det styrehjulet som manglet på bomben, så ut som et nav med hull i midten og skråstilte aluminiumsvinger festet  hele veien rundt og det er dette hjulet som frembringer det innfernalske ulet fra bomben på vei mot bakken og som skal holde bomben stabil under luftferden sin?

Slike styrehjul fant vi flere av i skråningene ut fra Hydrogenfabrikken (Vannstoffen) på begge sider av juvet rundt denne. Jeg husker godt at vi svettet og strevet fælt i solskinnet der vi satt overskrevs på bomben å strevet med å få ut «kruttet»og at det klødde så innfernalsk i nakken i solsteiken. Senere har vi kommet frem til at det nok var skytsengelen vår som ivrig forsøkte å få avbrutt jakten på kruttet. (;-> )

Nå kan det nevnes at jeg også har drasset med meg hjem en bombesplint på rundt vel 20 kg som souvenir og denne er halve spissen på en bombe med halvparten av gjengene der som tennsatsen satt montert engang  inntakt. (et styrehjul var for stort og klønete å drasse på hjem )

Nå fikk jeg flere ganger levert ønsker mange tiår senere om å påvise denne blindgjengeren, men da bodde jeg i Kr.sand og det ble for mye stress å reise helt opp og ned i juvet for å påvise denne bomba for Forsvaret. Men senere for et par år siden besøkte jeg hengebroen på nytt og kunne til min store glede  se at den store pill råtne fjellhammeren som lå rett opp til venstre for blindgjengeren hadde rast ut i juvet og plassert noen tusen tonn med store steinblokker over bombestedet. Dette hadde nok skjedd i forbindelse med at de sprnget ned Hydrogenfabrikken (Vannstoffen)  i juni 1977 og at de store rystelsene fikk den sprukne fjellhammeren til å gi etter og å rase ut samtidig?  Så nå kan man bare glemme denne bomben fra 1943.    (R I P  )

 

2.

Left overs……..

Som nevnt så var vi unguttene veldig opptatte  av kuler og krutt og alt som smeller.

Ovenfår Våer som ligger tvers over for Vemork er det 2 stk hårnålsvinger på riksvei 37 mot Møsvatn etc. Den første svingen ble kalt for «Ja-Benken» da det visst nok hadde stått en benk av smijern og hvor de svermende fra Våer/Vemork avga høytidelige løfter om giftermål. Denne benken er forlengst bort nå – dessverre.

Den neste hårnål svingen heter «Storesvingen» og der hadde tyskerene en kraftig luftvern stilling 88 mm med flere kraftige betong bunkere som skulle forsvare Tungtvannfabrikken (vannstoffen) tvers overfor dalen. Her var vi gutter ofte og snoket og gravde i igjenfyllte maskingeværstillinger  på oversiden av selve «Svingen». Her hadde stillingen et ypperlig nærforsvar og fri sikt både oppover og nedover 200 m langs veien for å forsvare disse 88 mm luftvern kanonene og med kraftige betong depoer med skyts.

Fra den igjenfyllte skyttergraven (med stein) gikk det en svak sti nedover mot høyre og der fant vi en tydelig tysk «søppeldynge» med masse spennende ting som vi rotet frem. En dag så oppdaget vi  noen ekle klissete tunge pakker av oljelerret innsatt med  masse tung grease – fett og til vår store forbauselse dukket det frem av det harske fettet 2 stk. Schmeiser MP 40 maskinpistoler  og en Luger P 08 pistol og alle våpen var tydeligvis nye og bare med lite gravrust. (etter at vi hadde renset dem) Men til vår store skuffelse hadde vi DA ingen ammo til disse. (siden fikk vi mye)

Disse våpenene ble byttet bort i hytt og pine innebyrdes – helst til voksne personer og senere mistet vi dem helt av syne om hvem som hadde hva.

Vi fant veldig mye rart etter tyskerene som f.eks. detonerende lunte, sjokk-håndganater med treskaft,plankpussede hele messing 88 mm granater (skarpe) hjelmer etc. etc. Men disse funnene kommer vi tilbake til i senere historier.

3.

Døden i messing på peishylla i kaliber 88 mm luvtvern ammo.

Vi gutter hadde mye moro med å «skrive bil-nummer» der vi satt på en mur rett ovenfor Våer. Tvers over veien (37) som vi satt i timevis å notere bil nummer, side opp og side ned, lå det også en uoffisiell og meget bratt søppeldynge. En dag så syntes vi at noe glimtet som gull langt der nede langs den smale dynga. Så etter endel strev fikk v tatt oss ned dit og oppdaget det som glimtet i solen der, var 2 stk «store patroner»som stakk ut av en avlang pappeske. Dette kunne jo bety «krutt» så vi kravlet oss opp til veien igjen med disse 2 – med mye om og men. Senere fikk vi vite at dette var 2 stk messing skarpe granater til en 88 mm luftvern kanon. Komplett med hylse og prosjektil. Men når vi fant disse to så var de nærmest helt blankpolert i messingen, så de kunne ikke ha ligget dernede noe særlig lenge. De hadde nok heller ha stått på en peishylle ett eller annet sted etter krigen som et krigs-trofè, men at ble litt for skumle å ha utstillt i sin egen stue til slutt og derfor dumpet der som det var så bratt sammen med mye annet bråte? Som tidligere nevnt så var vi gutter veldig opptatt i krutt og alt som kunne smelle, så i to sååå store og tunge «patroner» måtte det jo være en masse krutt? Var dommen vår.Men vi strevde fælt med å få tak i dette kruttet. Det hele endte med at mens vi jobbet me saken i ei såkalt «tysker-smie» som lå ved siden av huset vårt – så hadde min mor ringt til politiet og en kjent politi-stemme på utsiden av den låste døra (Sagvolden) forlangte at vi straks åpnet døra slik at de kunne se hva for noe «Hemmelig» vi holdt på med der inne. Jeg husker at politiet ble temmelig bleke om nebbet når de så den ene 88 mm granaten fastspent i en stor skrustikke og med en baugfil skjært langt ned i messingen på denne. Da ble det fullt baluba og de spurte om vi hadde flere og vi pekte mot en stor skuff der den andre lå! Alle ble jaget ut av husene rundt smia og Forsvarets sprengstoff-gruppe på Kongsberg ble straks kontaktet og de ankom noen timer senere og hentet begge granatene og vi ble nok engang forklart at vi ikke måtte rote med Ting&Tang som tyskerene hadde etterlatt seg – basta!!! Vi tenker med gru den dag i dag hva som kunne ha hendt om disse to høyeksplosive granatene hadde detonert på peishyla? Da haade både huset og hylla blitt borte for alltid – grøss!!!  PS Granatene hadde også noen fine ringer montert på selve granaten og som man kunne stille/vri på – til hva aner vi ikke, men vi gjetter på at granatene måtte innstilles på høyden de skulle eksplodere på rundt flyene? De som kom fra Forsvaret på Kongsberg, turde faktisk ikke senere gå ned langs den stupbratte søppeldynga for lete etter noe mere, men de kunne fort ha fortsatt nedover og rett i juvet da. (;>-) Vissnok ?

4.
Sure tyske bil-turister

En av de større hobbyene i hverdagen, var som nevnt å sitte ved riksvei 37 og å «skrive bil nummer». Jeg husker så inderlig godt en dag da en svart Mercedes, stoppet og et tysk ektepar nærmest stormet ut av bilen og på gebrollent engelsk lurte på hva i svarte vi drev på med? Nå var nok de sure minene utløst av det faktum at alle tre guttene hadde på seg tyske stridshjelmer av stål som vi hadde funnet på søppeldynga. På en av hjelmene kunne man tydelig se et svakt gulbrunt hakekors. Vi var nok et artig syn der vi satt, for lær innsatsen i hjelmene hadde for det meste råtnet bort på dynga så vi måtte legge hodet tungt bakover for se noe særlig foran oss, men noen turister stoppet og tok mange bilder av oss og spanderte pastiller om de fikk lov. Nå hadde dette tyske paret litt tungt for sporten vår, for mannen tok boka fra Nils og kastet den i bakken så veistøvet stod og nærmest brølte «verfluchte scheisse» før de entret mercedesen og forsvant i en diger støvsky. (kanskje de trodde at vi jobbet for norsk etterretning LOL)   Dette var jo tidlig på femti-tallet, så mange tyske turister var nok litt hårsåre når de var på «gamle trakter»?  Etterhvert så fikk vi en fin samling av bil-nummere bøker og de (gjeveste var skilt fra utlandet må vite)

5.

Den merkelige bua?

Midt i den før nevnte «Storesvingen så stod det før i tiden  en liten og meget skitten tre-bod, helt på utsiden av svingen. Denne boden bar tydelig preg av at den hadde vært  brukt som en smie med esse og det hele og noen verktøy til slik bruk og en ambolt. Ellers så var det ikke noe av interesse for vi guttene, men en dag så oppdaget vi et løst gulvbord i et hjørne og under bordet stod det en lerretspose (tung) som inneholdt vel en kilo med noe som lignet på blanke polerte «lakrisbåter» i forskjellige størrelser og fasonger. Da måtte vi jo prøve om dette brant/smallt når vi holdt en bit bortil en lighter – men det gjorde ikke det ??? Men så ville en av guttene male opp en bit i en morter som stod der, og forsøke på nytt og da.  >POOOFFF!!!  sa det. Da brant det fort og med hvit flamme, så da mente vi at dette måtte være en slags krutt???  Vi hadde< mye moro med denne posen – så lenge den varte. (;->)

Men enn idag så aner vi ikke hva som var oppe i denne lerretsposen, men at det var noe i forbindelse den tidligere tyske 88 mm luftvernstillingen – det var vi helt sikre på? Posen var ikke gjemt under gulvet i bua for moro skyld?

 

6

Dødens trommestikker !

Vi lekte ofte nede ved hengebroa som gikk over til Vemork og selvfølgelig så lekte vi ofte under selve broa i bunnen for vi fant så meget rart slengt ned der ! Men en gang så holdt det på å gå riktig galt . Vi holdt på som vanlig å rote rundt rett under Våer-siden av broa da Nils ropte at vi måtte komme å se på noe skummelt.

Rett ved siden av hverandre lå det to tyske skafte-granater (sjokk hånd-granater) Treverket på skaftet var like fine og lyst  på begge to, men den ene hadde fått seg en liten bulk i sprengstoff boksen av fallet. Etter en diskusjon så bestemte vi oss for å ta dem opp på broa igjen for kaste dem ned igjen fpå nytt or å se om de smalt da? Som sagt så gjort Mens vi drev å fiklet med disse to, så fant vi ut at vi kunne skru av endestykkene på trehåndtaket, der var det en kapsel med gjenger og når man tok bort den så falt det ut en liten hvit kule i en tråd ? Og så fant vi ut at man kunne også skru av selve sprengboksen på samme måten. Nå lå altså begge grantatene skrudd fra hverandre  på på treverket i  6 deler.

Så tar Nils opp det ene trehåndtaket, mens han sier «Lurer på hva som skjer, om jeg drar i den hvite kula»? Som sagt så gjort og en illevaslende susing kom da ifra håndtaket som Nils da forskrekket kaster over rekkverket på nytt. Et par sekunder ut i fallet kommer det lyden som av et kraftig knallskudd som gjallet gjennom juvet.

Da sier Nils med tykk stemme > Der tror jeg at vi lurte døden gitt? Vi kastet da alle de fem igjenværende delene over rekkverket på nytt. Uten at det kom noe mere smell.

Mens vi trasket oppover bakken mot Våer igjen, så ble vi stoppet av Politiet som lurte fælt på hva vi gjorde nede på broa for litt siden? Dette fordi at min mor hadde  ringt litt tidligere og opplyst at guttegjengen trolig drev å rotet med noe sprengstoff etc. for hun hadde studert oss i kikkerten. Men når politiet (Sagvolden) fikk høre hele historien, så måtte vi værsågod  å bli med ned under broa og påvise granatene. Politiet var temmelig bleke om nebbet da de bar granatene i pose enden av en lang rognekjepp opp ifra juvet til bilen sin.

Men der kunne ha gått riktig så galt den gangen?

PS   Det går en gammel anleggsvei vei ned til elvebunnen fra Våersiden ved brofestet og som ble brukt i første anleggsfase da den lille kraftstasjonen (over elva på Vemork siden) som leverte strøm  (den hadde to små Pelton-turbiner + AEG generatorer) .til alt det store som skulle bygges ovenfor den. I den forbindelse ble det bygget en simpel tre-bro der over Måna fra denne anleggsveien Jeg rakk bare å se denne  broen en gang før Måna tok den med seg i en stor vårflom i forna dar  (: –>)

Denne lille særegne kraftstasjonen dernede i bunnen der den stod murt opp i god norsk gråstein med torvtak, var et kapittel for seg selv der den nok stod og rumlet. Men vannet som drev Pelton turbinene kom nok ned fra Vemorksiden i et eget solid rør i stål på egne fundamenter. Var denne vanntilførselen et forprosjekt i forbindlse med den store rørgaten fra Vemorktoppen – mon tro? Dette har jeg lurt på lenge.

PS

Inni denne herlige kraftstasjonen var det montert en diger og tykk marmorplate med en god del instrumenter (store forniklede Voltmetere, Ampere metere, frekvensmetere på rundt 50 cm i diameter med AEG merke og sniklede visere med krøll på) pluss at det var montert digre gaffel brytere med gummi håndtak og store sikringsholdere. Alle kablene gikk opp på loftet i denne kraftstasjonen og ut gjennom «pipa» og solide glass isolatorer

 

7.

St.HansFest a là Cal 0,45 og dumme guttehoder!

Som sagt tidligere så var vi veldig intressert i alt som smalt og gnistret vi i guttegjengen og vi fant så mye rart rundt omkring på alle «søppeldyngene «vi visste om i områdene.Når man hadde passert hengebroa på vei til Vemork (Vannstoffen) så kom man til en hårnålsving lengre  oppe og der var det anlagt en søppeldynge stengt med en port av treramme og saue-netting. Her kunne man bare også komme til dynga bare fra undersiden (elva), der det var mindre bratt.

En fin solskinnsdag holdt vi på med vår store hobby og endevenne dynga og ble tiltrukket av en liten (nylig ankommet) trekasse og med tau-håndtak i begge ender, Når vi hadde tatt den med oss ned til bunnen av dynga (elve-vannet) ble ganske så oppildnet da vi brakk opp et hjørne på kassen og så at den var breddfull med cal.0,45 pistol ammo (11,25 mm) – ikke så rart at den kassen var svinetung nei.

Litt lengre opp langs elva (nærmere hengebroa) hadde vi vår faste «bål-plass» midt på en stor flat steinblokk. Flaten var tilnærmet vannrett på rundt 75 m2. Her fyrte vi opp et digert bål og ventet til alt var en diger haug med glør og så plsserte tvi rekassen med cal.045 ammo midt oppå glørne og løp å gjemte oss alle sammen.

Skal hilse å si at det ble livat rundt bålplassen etter en stund. Det smalt og plystret som et gedigent fyrverkeri og hylser, kuler store gnister og glør  som formelig smalt inn i steiner og buskaset rundt oss si ett sett. Ikke før det hadde gått nærmere 2 timer turde vi å forlate gjemmestedene å våre og pilte oppover mot broa igjen for å komme oss hjemmover. (det var ytterst få steder man kunne komme segned/opp i fra juvet, men i så måte så var vi lommekjente  (; – >)

Men ingen ble skadet og senere utover i livet så hadde vi også fått tak på 2 pistoler Colt 1911, men da hadde vi selvfølgelig ingen cal.0,45 ammo til disse da. Typisk!!!

 

8

GROVKALIBER mellom tærne

Vi var borte i en masse rare våpen som vi fant på Rjukan og omegn etter krigen. Men et våpen fikk vi aldri avfyrt eller prøvet. da vi ikke haade riktig kaliber ammo til dette. Dette gjaldt en signal pistol av et særdeles grovt kaliber som var mye større enn de patronene som vi hadde til vår signal pistoler da (27 mm).

Denne signalpistole fant vi elva ca 200m ovenfor brua inn til hovedinngangen til Hydro Fabrikker. Rett utenfor Flekkebyn og et stort grovt vannrør som det rant stadig litt rent vann ut av, ca. 3-4 m over det lille vannet som Måna var da. Rett under dette røret oppdaget vi en haug med gult svovel i små pellets og det var vi jo intressert i? Vi skulle jo lage krutt hokke som. Svovelet var muligens siste rens av amoniakk   NH3 og som fulgte med rensevannet ut etter produksjonen. Og mens vi trasker rundt barbente der på elvebunnen rundt denne svovelhaugen, så tråkket jeg på noe rart >>  Det viste seg å være en særdeles flott signalpistol og meget grovkalibret. (ca. 38-40 mm) Og når vi hadde pusset den, så var den et syn >>> Den hadde tre-skjefter med den amerikanske ørna innlagt i gull og i en stor ring under sjeftet, hang det en rød stor (silke?) knute som munnet ut i en stor rød (litt falmet) dusk.

En mann som jeg kom i kontakt med mange år senere, mente at dette ikke var noe  våpen ment for krig, men et forseggjort parade-våpen til pynt i beltet på uniformen???

Hvor denne signalpistolen så ble av >>> så vidt jeg husker så byttet en av guttene den bort i et AVO meter et par år etter funnet. (;->)

Men hvordan denne signalpistolen hadde havnet akkurat DER, det har vi fundert lenge på!

9

Svastika på avveier???

Dete er mange ting som nærmest er umulig å glemme, selv om man blir eldre. Og mye av dette dreier seg nødvendigvis  om Juvet – på godt og ondt? Rundt Rjukanfossen der som selve Juvet begynner og slynger seg nedover Vestfjorddalen, der var vi ofte og lekte, selv om det nok gikk på livet løst å komme seg ned til «Dammen» under fossen. Oppe fra utkikspunktet på utsiden av tunnellen på riksvei 37, hvor man kan bli trollbundet av dette formidable hullet i terrenget. En gang så laget vi en flåte av en tre-pall og noe rek-ved og padlet helt innunder til «sildret» som vi gjerne kallte fossen når den «sov». Dammen er nok lengre enn 50-60m og ikke så liten som den synes ovenfra utsikten? Idag er det ikke lett å få på øye på restene etter MariStien som går tvers over «hullet» endel meter høyere enn Måna elva. Her gjetet hun buskapen sin som vanlig for å komme seg over til Krokan-gård siden – helt til hun til slutt en dag mistet fotfestet og falt ned i det hvite buldrene beistet ved fossens utløp dernede. (R.I.P)

Men det var ikke dette vi ville ta opp idag, men noe som vi fant dypt dernede omtrent så langt det går å se nedover til venstre, omtrent litt nedenfor «krystall hula», men på denne siden hvor det er et platå som ligger godt over «Flom-målet» til Måna her

Endag som vi rotet rundt dernede fikk vi øye på en slags Varde som bestod av en meter høy stein (støttet opp) med et naturlig hull tvers igjen som vannet måtte ha laget? Der var det lagt fire små hvite flate vannslipte steiner og i midten så lå det av alle ting >  10 tyske Pfennig med svastika preging? Mynten var fremdeles ganske gul (gull) farget og virket nærmest u-sirkulert?

Men hvem i all verden hadde laget denne varden med sitt merkelige kjennemerke – det har vi lurt på i alle årene siden??? Husk at det er særdeles vanskelig og farlig å komme seg ned til funn stedet.

???

10.

Ufo i Sør-Atlanteren!

Dette er en heller nifs historie fra Sør-Atlanterhavet 1962 den gangen jeg reiste til sjøs på en tankbåt (22.000 tonn) først som M askingutt men etterhvert som Dekksgutt og videre som Jungmann.

Vi var på vei fra Santos i Brasil i ballast på vei til Aruba for ordre og hadde levert en full last med JetFuel A1 i Santos. Vi var langt ute i Sør-Atlanteren et godt stykke utenfor kysten av Brasil, men fremdeles sør for Ekvator.

Været var helt supert omtrent vindstille og nesten helt blank sjø og månen var gått ned og en Jungmann var plassert helt forrest som utkikk. Det var passelig varmt og «Jungen» hang over Svineryggen og var mektig imponert over morilden som freste og brannt langs baugsjøen på begge sider men jeg kastet jo et og annet blikk forover innimellom, men vi hadde ingen andre båter å se i nærheten, så det var veldig mørkt rundt meg, der i enden av stormbroa helt fremme på bakken. Veldig stille var det der fremme også å man heller kjente de svake vibrasjonene i skroget fra Doxford motoren helt der bak enn at man hørte den.

Da var det at denne kommunikasjonsboxen plassert oppunder taket på svineryggen plutselig skrattet til og jeg skvatt så hjertet hoppet over et slag eller to da det lød; «Jungen er du der»??? Joda jeg fikk summet meg og trykket inn den røde knappen midt i boxen og svarte bekreftende på spørsmålet. «Vi har noe på Radaren langt rett forut, så gi straks beskjed hvis du ser noe visuelt» lød ordren fra broa på midtskipet.

Glemt var morild og annet uinntressant og jeg nistirret rett forover, men der var det fremdeles bare mørkt å se. Så – etter et par/tre minutter så skimtet jeg et svakt fosforgrønt prikk langt der fremme og jeg meldte fra til broa. «Jungen – lød ny ordre, hold god utkikk nå for dette ekkoet er ingen båt tydeligvis? Det har alt for stor fart til det.» Joda, jeg kvitterte og stirret om mulig enda mere inntenst mot denne fosforgrønne som nå var blitt til en liten strek som nå virket også som om den pulserte ca. hvert sekund?

Etterhvert som formålet kom nærmere forstod jeg at det måtte være mye større enn først antatt og jeg rygget innstinktivt flere skritt bakover mot stormbroa i mørket I det som «Tingen» som jeg anslo til over 100m i størrelse og lyste ganske skarpt fosforgrønt der den dovent roterte forbi oss over hodet mitt på kontra-kurs. Jeg husker så godt at jeg huket meg godt helt sammen og så min egen skygge hastet bort fra meg og ble borte over svineryggen. Alt foregikk helt lydløst og lyden fra baugsjøen hørtes tydelig som vanlig. Dessuten kastet master, stormbro etc. diverse bevegelige skygger over dekket når Tingen forsvant akterover bak midtskitpet og skorsteinen helt akter og fortsatte ufortrødent dovent videre nøyaktig langs kjølvannet vårt og ble igjen til en grønn prikk som igjen forsvant i det fjerne akter.?

«Jungen – kom opp på broa med engang» Lød en tydelig og høy oppspillt stemme fra boxen under svineryggen og jeg lot meg ikke be to ganger  og da  jeg buste inn døra på broa så registrerte jeg at alle stod rundt radaren pekte og snakket i munnen på hverandre. «Den holder en nøyaktig kontra-kurs til vår kurs»? Lød det blant annet.

Da fikk overstyrmann øye på meg og nærmest dro meg inn i bestikken mens han holdt meg hardt i armen! «Jungen – sa han, dette her holder du knepp tyst med overfor alle andre ombord – – har du forstått – – ikke ett jævla eneste ord om hva som hendte her – – ellers skal jeg personlig banke deg opp!!!!  I det samme kom skipperen inn i bestikken og utbrøt kvasst til overstyrmann > «Slipp gutten – slik oppfører vi ikke her ombord utbrøt han mens han satte blikket hardt i sin underordnede» Overstyrmann bare mumlet et eller annet og forsvant ut til radaren igjen.

Nå snudde skipperen seg til meg og sa i en mye vennligere tone; «Gå ut på brovingen du og ta resten av vakta di der ute du, så snakker vi mere om dette en annen gang?

Vi holdt flere ganger rådslaging senere om hva som hadde hendt og etter hva jeg forstod så stod det aldri ett eneste ord om denne hendelsen i loggboka vår – basta.

Kort summert> Så var tingen over 100m i diameter, sammenlignet med tankbåtens størrelse, roterte dovent med urviseren ca. en gang i sekundet og passerte oss fullstendig lydløst. Fargen var fosor-gulgrønn og trekantet men med litt lengre hjørner som stakk litt ut. Konturene var skarpe og tydelig å se uten noe som lignet på vinduer etc.

Men en ting er banna bein > Så redd har jeg aldri vært senere – noen gang.  Dette var jo ikke noe som skjedde på Rjukan da – men det hendte  uansett en Rjukangutt !!!

 

 

 

Det kommer mere – både stort som smått av historier! Vent å se!